Om å velge laboratorieutstyr i plast med riktig kjemisk kompatibilitet

Ved DWK Life Sciences

Plastprodukter anvendes ved en rekke prosesser i laboratoriet. Dette krever forståelse for den kjemiske bestandigheten i plasten - de fysiske egenskapene, og hvordan dette påvirker kompatibiliteten med de kjemiske stoffene plastartikkelen en kommer i kontakt med.

I denne bloggen finner du en oversikt over de vanligste typene av plastartikler som brukes i laboratoriet, hvilke egenskaper de har og hvilke substanser de er best og dårligst kompatible med, så du kan være sikker på å velge laboratorieprodukter med riktig kjemisk kompatibilitet.

Polypropylen (PP)

Polypropylen, gjerne forkortet til PP, er en gjennomskinnelig, stiv polymer som tåler temperaturer mellom -20 og +135 °C. De robuste egenskapene gjør den velegnet til mange forskjellige typer laboratorieprodukter, som f.eks. begerglass, flasker, mugger og sylindere for bare å nevne noen. Siden de kan autoklaveres ved 121 °C, kan produkter som er fremstilt i dette materialet steriliseres, og dessuten kan flasker og beholdere i dette materialet brukes for å støtte sterilisering av innhold. Materialet har topp kjemisk bestandighet mot en rekke substanser, inkludert flere syretyper som salisylsyre, svovelsyre og moderate konsentrasjoner av saltsyre. Det finnes imidlertid også substanser som ikke er egnet. De omfatter bl.a. toluen, aceton, nitrobenzen og benzen.

Polytetrafluoretylen (PTFE)

Polytetrafluoretylen, gjerne forkortet til PTFE er en opak, stiv polymer med betydelig større arbeidstemperaturspekter enn alle andre plasttyper og kan brukes mellom –200 og +260 °C. Den har uovertruffen bestandighet mot de aller fleste kjemikalier og er derfor et ideelt materiale til selv den mest utfordrende bruken. Dette materialet brukes typisk til å lage flasker, begerglass og rørere for bruk i mer krevende anvendelsesområder i laboratoriet.

Polyfluor alkoksy (PFA)

Polyfluor alkoksy, gjerne forkortet til PFA er en gjennomskinnelig, fleksibel form av PTFE. Den har de samme verdifulle egenskapene som PTFE ovenfor, men transparensen og fleksibiliteten gjør den spesielt egnet til produksjon av flasker, spesielt slike som brukes til spormetallanalyser.

Polyetylen med lav tetthet (LDPE)

Polyetylen med lav tetthet, gjerne forkortet til LDPE, er en gjennomskinnelig, bøyelig polymer med smalt temperaturspekter på -50 til +80 °C, er dermed ikke egnet for autoklavering. Fleksibiliteten gjør at alt som produseres i dette materialet nærmest ikke kan gå istykker. Det er ideelt for situasjoner som trenger fleksible produkter som spruteflasker og tilsvarende typer dispenserflasker. Det har god bestandighet mot de fleste kjemikalier, men det finnes et antall ikke egnede substanser, som f.eks. heksan og benzen.

Polyetylen med høy tetthet (HDPE)

Polyetylen med høy tetthet, gjerne forkortet til HDPE, er en gjennomskinnelig polymer som har stivere konsistens enn LDPE. Det passer for bruk i et temperaturspekter mellom -100 og +120 °C, og kan, som LDPE, ikke autoklaveres. Det har god kjemisk bestandighet og den høye strekkfastheten gjør materialet robust. Det brukes ofte til flasker som krever en hard struktur.

Polymetylmetakrylat, akryl (PMMA)

Polymetylmetakrylat, akryl, forkortet til PMMA, er en transparent, stiv polymer med smalt temperaturspekter mellom -60 og +50 °C og kan ikke autoklaveres. Det har middels kjemisk bestandighet (kan f.eks. ikke brukes med butyl acetat eller aceton) men er svært robust og mye brukt som strålevern der både god sikt og beskyttelse kreves.

Polymetylpenten (PMP / TPX)

Polymetylpenten, gjerne forkortet til PMP eller TPX er en transparent, stiv polymer. Den har lav densitet, er svært klart og brukes ofte i produksjonen av laboratorieutstyr i plast, som begerglass og sylindere der ekstra god gjennomsiktighet er viktig. Den har bredt temperaturspekter mellom -180 og +145 °C og kan autoklaveres ved 121 °C. Den har god kjemisk motstand, men det kreves påpasselighet i forhold til en rekke substanser, bl.a. benzen.

Polystyren (PS)

Polystyren, gjerne forkortet til PS, er en transparent, stiv polymer. Den har smalt temperaturspekter mellom -40 og +90 °C, kan ikke autoklaveres og har sprø konsistens. Men det har utmerket gjennomsiktighet og brukes ofte til produksjon av medisinske beholdere og rør der synligheten av innholdet er viktig. Den har moderat kjemisk bestandighet men kan brukes med enkelte syrer, inkludert lave konsentrasjoner av svovelsyre.

Polykarbonat (PC)

Polykarbonat er en transparent, stiv polymer med bredt temperaturspekter mellom -135 og +135 °C så den kan autoklaveres ved 121 °C. Den har moderat kjemisk bestandighet men høy slagstyrke og brukes derfor mye til sikkerhetsskjermer og annet beskyttende utstyr. Det må utvises forsiktighet når denne polymeren utsettes for forskjellige substanser siden materialet bare har moderat kjemisk bestandighet og ikke kan brukes med f.eks. høykonsentrert svovelsyre eller aceton.

Polyvinylklorid (PVC)

Polyvinylklorid er en polymer med et av de smaleste temperaturspektrene som finnes i laboratorieutstyr i plast, mellom -25 og +70 °C, og kan derfor ikke autoklaveres. PVC har moderat kjemisk bestandighet og kan være både farget og gjennomsiktig med stiv eller fleksibel konsistens. Dette materialet brukes til generelle laboratorieartikler som skåler eller bakker.